Hvordan snakke om alderdom og boligsituasjon til noen som ikke vil høre på?

Foto: Bergen Kommune

For at flere eldre skal bo hjemme lenger, må folk bli mer bevisste på egen bosituasjon. Men hvordan kan kommunen snakke om alderdom og boligsituasjon til noen som ikke vil høre på?

Publisert 04.10.2017

Morgendagens helse- og omsorgstjenester står overfor store utfordringer. I Bergen vil antall eldre over 80 år dobles innen 2040, og bare de neste ti årene vil eldreomsorgen trolig koste Bergen kommune opp mot 800 millioner kroner. For å kunne finansiere fremtidens eldreomsorg, må den norske velferdsmodellen omstilles og bli mer bærekraftig.

Dette var utgangspunktet for en tverrfaglig gruppe som arbeidet på et case levert av Smart omsorg i Bergen Kommune. Formålet var å få eldre til å bo lenger hjemme. Gruppen og caset var del av utdanningsprogrammet Design Thinking: Strategic design for Innovation som drives i samarbeid mellom utdanningsinstitusjonene NHH, UiB, HVL og NTNU. Over syv måneder arbeidet gruppen med innsikt, idéutvikling og prototyping for å komme opp med løsninger som tar bygger på behov hos menneskene problemstillingen berører.

Se film fra presentasjon av caset nederst i saken

Må kommunisere med innbyggerne

Teamet tok utgangspunkt i den fiktive personen «Berit» på 58 år. Berit er skilt og har voksne barn som har flyttet hjemmefra. Selv er hun rektor ved en skole, og bor fortsatt i det store huset med tre etasjer hvor hun og den tidligere ektemannen startet familien. Selv om Berit er frisk og rask, er det akkurat henne og andre i denne målgruppen kommunen vil ha tak i. De ønsker nemlig at Berit skal legge til rette for alderdommen når hun har overskuddet og muligheten til å faktisk gjennomføre det. Men hvordan nå noen med dette budskapet når mottakerne ikke vil høre?

- Sannsynligheten for at mennesker som Berit vil skyve på oppgaven, er veldig stor. Når sykdom møter alderdom, blir enkle ting veldig vanskelig. Vår innsikt sier at hun burde ta grep om dette tidlig, sånn at hun kan frigi tid til det livet hun vil leve, sier Stine Karlsen, rådgiver i Oktan Orangeriet, og én av seks deltakere i arbeidsgruppen.

Dette var en av utfordringene for teamet. Undersøkelser teamet gjorde i starten av prosessen viste noe interessant: vi fornekter vår egen alderdom og sviktende helse. For selv om vi alle vet at alderdommen før eller senere vil treffe også oss, er det ikke noe man ønsker å forholde seg til. For «det er jo de andre som blir syke, ikke jeg».

- Kommunen må motivere til handling. Det er jo godt mulig at man ikke ønsker å selge huset og flytte inn i en leilighet, men det finnes mange muligheter. Derfor er det viktig at kommunen ikke bare frister med ulike tilbud, men også snakker direkte til folk som Berit, sier Karlsen.

Kommunen vil gi deg en boligkompis

Produktet gruppen kom opp med ble «Sørvis», en tjeneste som blant annet skal inneholde en «boligkompis» som kan hjelpe deg å legge en plan tidlig så du kan bo hjemme så lenge som mulig. Målet er at kommunen, i stedet for å gi mye informasjon til mange, skal snakke med enkeltpersoner. Gjennom sosiale medier og spisset innholdsmarkedsføring kan kommunen oppsøke riktig målgruppe med informative filmer. Men de skal ikke snakke om alderdom, men om livskvalitet.

– Skal vi drive med modernisering i en så utsatt tjeneste som helsevesenet, så handler det om brukerinvolvering. Vi må involvere de det gjelder og de som vet hvor skoen trykker, som våre ansatte og brukere som pasienter og pårørende. Løsningen er ikke å si til våre ansatte de må løpe fortere, men å å gjøre ting på andre måter, sier Alette Hilton fra Smart omsorg i Bergen Kommune.

Formen på Sørvis ikke helt klar, men produktet har gitt kommunen mye informasjon om hvordan de skal ta fatt på dette problemet.

– Fremtidens tilbud til de eldre vil ikke være mangelfullt, men det vil være annerledes, avslutter Hilton.